Blyantstreker fra Mari

tanker rundt global helse, friluftsliv, hverdag og annet


1 kommentar

Foredrag med Geir Lippestad, samt tankene til en litt sliten lytter

Jeg regner med at Geir Lippestad er et kjent navn for de fleste og ikke trenger noen videre introduksjon, om du føler du trenger det foreslår jeg et google-søk. I kveld var jeg litt delt i om jeg ville dra på foredrag med han på sykehuset. Ikke fordi jeg ikke trodde det ville være interessant, jeg regnet mest med det motsatte, men fordi det er, i det jeg oppfatter som norske kulturelle rammer, litt «uvanlig» å dra på foredrag alene. Jeg regnet med at det ville bli folksomt og at det ville dukke opp noen kjente fjes, men det er ikke det samme som å gå sammen noen. Heldigvis har jeg noen teknikker som funker godt som spark til egen bak. Jeg tenkte å dele de først, for jeg er sikkert ikke den eneste som syns dørstokkmila blir ekstra lang om man må gjøre slike ting alene.

Mine teknikker:
– Nevn tenkte plan til noen som også finner filmen/foredraget/aktiviteten spennende, de vil gi tilbakemeldinger som «åh, det har jeg hørt er bra»/» Det har jeg også lyst til»/»Det hørtes spennende ut», en fin måte å sanke motivasjon på
– Nevn til noen at du tenker å gå, gjerne noen som vil spørre deg dagen etterpå om du gikk. Ytre press hjelper om man skal bryte egne barrierer.
– Finn ut om du vil angre om du ikke gjør det. Får du JA som svar da du spør deg selv er det ikke grunn til å ikke gå.
– Øv! Jeg har øvd mye: Gått på lengre turer alene, dratt på ferie alene, gått på kino alene, gått på resturant alene. Det gir mestringsfølelse og du kan bygge deg opp gradvis (Anbefaler ingen å begynne på resturant alene, da føler du deg litt som hun jenta i amerikansk film, der daten aldri kom…)
– Finn en tilleggsgrunn til å gå ut døra på ca. det tidspunktet du må gå for å rekke arrangementet, er du alt ute av døra er det lettere å gå veien bort.
– Det er lov å snu, blir det for ubehagelig, er det ikke dagen, så snu. Du prøvde! Applaus!

Tilbake til foredraget. Jeg syns Geir Lippestad var givende å høre på. Skulle ønske etikkundervisere jeg har hatt under studiet tidligere hadde fått etikk til å bli like spennende, for da hadde det kanskje vært litt mindre frykt i møte med de etiske dilemmaene i arbeidshverdagen nå. Men bare kanskje. Det var en av tankene som slo meg. Det andre som jeg syns Lippestad fikk veldig godt frem er at det å vite hvor man sto selv, i holdninger, verdier og yrkesetikken, kan bidra til å minske redsel i møte med uventede situasjoner. Han brukte 22/7 og påfølgende dag som eksempel, men det kan egentlig relateres til de fleste yrker der man jobber med mennesker. Selv fant jeg at mye av det han snakket om, om forventninger, menneskeverd, profesjonalitet og verdikommunikasjon var nevnt i et blogginnlegg jeg hadde lest tidligere på dagen. Blogginnlegget er delt på facebook av flere og er skrevet av førskolelærer Birgitte Fjørtoft, du kan lese det ved å klikke på denne linken.

Menneskeverd er det Lippestad hadde størst fokus på, og det passet jo godt med en sal full av helsepersonell og sykehusansatte. Rettssikkerhet, som også er viktig for ham er mer relevant i tilknytningen til saken som gjorde Geir Lippestad til et navn de fleste nordmenn kan. Særlig likte jeg hvordan han satt ord på det å objektivisere et menneske og hvordan han tok seg i å gjøre det. I det du endrer omtalen fra han/hun til det/den, gjør du jo det også mindre likt deg selv, mindre menneskelig. Slik retorikk kan bli farlig om den går for langt, og det er nettopp fremmedgjøring og ummeneskeliggjøring som er noen av de fremste våpnene i krig og konflikt. GJør man motstanderne mindre menneskelige blir det også litt «greiere» å utøve vold mot dem, gjøre de mindre verdt. Det finnes en rekke eksempler på dette, hvor holocaust og folkemordet i Rwanda kanskje er de mest kjente eksemplene.

Videre gikk Lippestad innpå hvorfor det kunne vært farlig å dømme ABB annerledes, f.eks ved å åpne for dødstraff, for hvor skal man da sette grensene for menneskeverdet til en forbryter? Hvilke forbrytere har gjort så forferdelige ting at de ikke fortjener å leve, å få en ny sjanse? Hvor setter man den grensen? Ikke minst hvorfor setter man den grensen? Hvem behandler vi annerledes og hvorfor?

Videre dro han paralleller til innvandringspolitikk, tiggerforbud og et par andre eksempler. Hvor man gjennom ord eller handling gir uttrykk for at noen ikke er ønsket, ikke har samme verdi for samfunnet som de øvrige. Lippestad gir klart signal om at han ikke mener at dette ikke vil gi et bærekraftig samfunn, økonomisk fint på papiret kanskje, men ikke bærekraftig.

Det var mye å ta med seg fra foredraget hans, jeg tror nesten jeg skal komme tilbake til den delen som gikk mer på kommunikasjon senere. Jeg ble i hvertfall nysgjerrig på å lese Lippestads bok, og om jeg gjør det vil det etterhvert komme en omtale på min andre blogg, bokbloggen blyantstreker. blogspot.com.

 

Advertisements